Month: March 2019

Nye retninger innen ledelse og organisasjonsutvikling kommer og går. Ledere i den nye økonomien etterspør agile prosesser, men ser ikke at LO og NHO har 80 års erfaring de kunne trekke på!

Det engelske ordet agility kan oversettes med smidighet eller bevegelighet. Å jobbe agilt handler om å jobbe smidig med komplekse problemer.

I Ledernes lynkurs om Hva vil det si å jobbe agilt? nevnes to stikkord:

• Tilpasningsdyktighet
• Menneskefokus

Men også  “I det agile systemet går man bort fra belønningssystemer og satser på motivasjonen som kommer fra medbestemmelse, og arbeidsgleden som følger av delaktighet.  Tillit står helt sentralt når man skal jobbe smidig.”

Siden hovedavtalenes inntreden i norsk arbeidsliv i 1935 har tusenvis av ledere og tillitsvalgte jobbet agilt med å utvikle den grunnleggende tilliten vi finner i det norske arbeidslivet. Partssamarbeidet utviklet prinsipper om bred medvirkning og ansattes medbestemmelsesrett i en tid hvor gjengs ledelsesfilosofi handlet om helt andre interesser.

En del virksomheter og bedrifter ser ikke ut til å kjenne til fordelene ved det organiserte arbeidslivet. I stedet introduseres nye, og til forveksling, ganske like tanker om lederskap. Vårt partsbaserte lederskap gjorde noe veldig riktig da man etablerte samarbeidet framfor aktivisme som grunnholdning. Dette valget krevde mot. Begge parter kunne lett valgt annerledes.

Over tid har dette valget utviklet seg til tillit. Tillit må man gjøre seg fortjent til. På metanivå har tilliten satt oss i stand til å løse små og store samfunnsanliggende i det såkalte trepartssamarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet. Det er ikke “olja” som har utviklet tillit i det norske samfunnet.

Er det partsbaserte lederskapet interessant for nye bransjer og sektorer?

Jeg vil oppfordre ledere i “det nye arbeidslivet” til å søke innsikt i hva som har bidratt til kvalitetene i det norske samfunnet. Andre land oppsøker oss for å lære om den norske modellen.

På virksomhetsnivå handler det om kontinuerlig eller “smidig” omstilling og å ta medarbeideres “delaktighet” helt inn i styrerommene. Hovedavtalene inviterer til ledelse som gjort oss både produktive og samarbeidsorienterte til tross for at vi er motparter.

Vi har lært å utvikle løsninger på problemer sammen. 

I artikkelen siteres råd til interesserte ledere fra forfatteren av Agile for managers, Per- Magnus Skoogh: “Finn noen som har minst fem års erfaring fra agile metoder.”

Jeg anbefaler et møte med LO og NHO eller noen av de andre hovedorganisasjonene som kan fortelle om fordeler som organisert virksomhet. Slik får din virksomhet del i over 80 års erfaring i bruk av noen agile prinsipper.

Grunnskolen er etter mitt syn det viktigste leddet i utdanningssystemet vårt.  Fordi mestringen vi har med oss fra grunnskolen er avgjørende for hvordan vi lykkes i videregående skole. Læring kan, og bør være gøy for alle!

Det diskuteres hva vi skal gjøre med det faktum at en del elever ikke oppnår skolepoeng eller klarer å gjennomføre videregående skole. Mange tar til orde for et ellevte år for å tette huller. Men mange elever visner alt i tredje klasse!

Så bør vi heller spørre oss – hva fikk vi ut av det tiende året?

Ble flere motivert for et yrke eller fag? Ble opptak til høyere utdanning styrket? Har alle klart seg godt? Hvis ikke, er det kanskje i grunnskolen den store omleggingen bør skje. Elevene har rett til tilpasset opplæring, også de elevene hvis læringsstil ikke passer klassisk formidling eller ansvar for egen læring som pedagogisk modell.

Hvilke fag bør vi ha og hvorfor?
Selvfølgelig skal grunnskolen utvikle god og gjerne fremragende faglig kompetanse i alle de grunnleggende ferdighetene: muntlige ferdigheter, å kunne skrive, å kunne lese, å kunne regne, og i digitale ferdigheter.

Men mest av alt bør de lære å lære – som en ny selvstendig grunnleggende ferdighet eller kumulativ ferdighet.

Å lære å lære skal være gøy!
Mange rapporter har pekt på at grunnskolen er for ensrettet i faginnhold og måten det undervises på. Jeg vil ikke rette kritikk til lærerne for jeg tror mange forsøker sitt beste hver dag. Men rollen og verktøyene til læreren må endre seg – hvis resultatet vi søker fra utdanningen skal bli annerledes. Pedagogisk god praksis forteller at vi lærer mer ved å gjøre enn å lese en tekst, at vi utvikler sosiale ferdigheter gjennom å lære sammen og at vi blir motiverte av å mestre. Da blir læring gøy! Og vi får lyst til å lære mer.

Det er like mye en skoleeier- og skolelederoppgave, som en læreroppgave.

Å lære gjennom alle årene i grunnskolen
Å legge til et 11. år endrer ikke de foregående 10 årene for elevene som visner i 3.klasse. Jeg ville heller brukt ressursene, kanskje til og med fra det 10 året, på forsterket innsats fra 3.klasse for alle i klassen. Ikke som et ekstratiltak, men en fullstendig endret skolehverdag der praktiske og teoretiske fag undervises i sammenheng og utfyller hverandre, tett oppfølging med kvalifisert lærere i alle grunnleggende ferdigheter, med praktisk oppgaveløsning på skolen, ikke hjemmelekser. Heller enn å reparere syv år senere, så passer vi på at kunnskapshullene ikke får oppstå.
Videre økt vekt på være i aktivitet mens man lærer. Både i de klassiske teoretiske fagene og i de praktisk-estetiske. Vi lærer på forskjellig vis. Lærerne må få anledning til å bruke hele den didaktiske verktøykassen, og gjerne utvide den.

Kanskje lærerutdanningen for grunnskolen burde ha faglige innslag fra yrkesfaglig didaktikk?

Å lære med eller uten teknologi?
I stadig flere områder av samfunnet tenker man at digitalisering kan føre til bedre tjenester og produkter ved å bruke menneskelige ressurser på nye oppgaver. Kan vi tenke slik om bruk av teknologi i skolen også?

En PC eller IPad er ikke et pedagogisk verktøy før læreren gjør den til det.

Nå utvikles nye fantastiske teknologier og verktøy som virkelig kan hjelpe læreren å tilpasse undervisningen til flere læringsstiler og individuelle forutsetninger! Vi ønsker å utvikle kreative, samarbeidende, reflekterte, kritisk tenkende individer med tro på seg selv og et demokratisk samfunn. Hva venter vi på?

Utdanning for alle eller noen?
Vi vet at elever som har foreldre med høyere utdanning generelt presterer bedre enn andre i dagens skole. Hvorfor? Møter de i større grad fag og læringsforventninger de har lyst å leve opp til, og praktisk læringsstøtte hjemme til å klare det? I så fall vil det kanskje virke for andre også?

Hvorfor skal vi straffe elevene som ikke har samme forutsetningene hjemmefra med tilbud om halve fagutdanninger eller stengte dører til høyere utdanning?

Er det inkludering eller segregering?

Vi kan etter mitt skjønn ikke sette inn slike tiltak før vi virkelig har forsøkt alt vi kan for hele ungdomskullet. Det kan vi med hånden på hjertet ikke si at vi gjør i dag. Selv om vi har en god skole på mange måter, målt opp mot mange andre land. Norge skal jobbe for FNs bærekraftmål om god utdanning. Der står det mye om ambisjoner på vegne av alle.

Vi trenger et mangfold av kompetanser i samfunnet og i arbeidslivet. Det “Nye arbeidslivet” etterspør i stigende grad nettopp uvanlige sammensetninger og både brede- og spesialiserte kompetanser. Da må vi sørge for at akademiske, profesjonsfag og yrkesfaglige utdanninger ytes respekt og ressurser som står i tilsvarende balanse.

Vi kan ikke bare ha ambisjoner på vegne av halve ungdomskullet når vi har lovet noe annet. Flest mulig må med i arbeidslivet, med kompetanse som sikrer trygg tilknytning og livslang læring.