Jeg er opptatt av læring i arbeidslivet! Hvordan kan vi forbedre norsk fag- og yrkesopplæring når verden og arbeidslivet endrer seg? Jeg har alltid hatt en uforklarlig "soft spot" for ny teknologi, læring og organisasjonspsykologi, og har deltatt i digitalisering av arbeidslivet siden slutten av 80-tallet.
Kompetansebehovene i arbeidslivet har økt over tid og resulterer i økt etterspørsel av fagarbeidere med høyere yrkesfaglig utdanning. Arbeidsgivernes kompetanseundersøkelser tilsier satsing på å utdanne unge og egne ansatte i tiden framover.
Norge har behov for å sikre digital kompetanse i hele befolkningen, og særlig i høyt spesialiserte bransjer som driver kompleks tjenste- og produktutvikling og produksjon. Innen deler av arbeidslivet og i IT-bransjen er lærlingordningen og yrkesfaglig kompetanse relativt ukjent til tross for at mye av arbeidet som utføres der ikke er utpreget akademisk.
IT-bransjen melder om rekrutteringsbehov som ikke dekkes gjennom vanlige kanaler og jeg mener de bør se til nye muligheter for å dekke sine arbeidskraftbehov. Gjennom å rekruttere lærlinger som blir IT- utviklere og driftsteknikere fra det nye utdanningsprogrammet Informasjonsteknologi og medieproduksjon eller andre kompetanser fra Elektro og datateknologi, kan bedriftene utvikle «nøkkelklar» kompetanse for egen virksomhet og bransje og samtidig bidra til at unge får gjennomført utdanning med relevant kompetanse. Til alt overmål med lærlingtilskudd fra staten. Hva venter dere på?
Gjennom høyere yrkesfaglig utdanning kan unge fagarbeiderne få spesialisering og dybde på nivå med høyskolekompetanse. Ved å utvide sitt rekrutteringsmønster oppnår IT-bransjen det annen industri har oppdaget for lenge siden – at det ofte er god produktivitet i sammensatte kompetanseteam hvor fagarbeidere med videreutdanning og unge med gradsutdanninger utfyller hverandre.
Innovasjon i utdanningsmodeller
Høyere yrkesfaglige utdanning gir rom for mange spennende og nye kombinasjoner med bakgrunn i fagbrevkompetanse. Det finnes utdanningsaktører som vil være med på innovasjon og utforsking av nye utdanningsmodeller hvis virksomhetene stiller opp.
Et eksempel på slike muligheter kunne være å prøve ut sammensatte løp mellom yrkesfaglig videregående opplæring og fagskolenivå. Det vil gi samme utdanningslengde som gradsutdanninger på bachelornivå, men med mer praktisk orienterte læringsutbytter og kompetanse.
Partene i arbeidslivet og myndighetene leter nå etter meningsfulle, alternative opplæringsformer. Krisen har aktualisert utfordringen. Vi må bruke ny teknologi der den er egnet, og samtidig få alternative opplæringsarenaer som gir mening for flere.
Korona-krisen brer om seg med stadig nye permittering og oppsigelser i flere bransjer. Samtidig øker behovet for digital kompetanse i samfunnet. Vi er mange som i disse dager har bratte læringskurver på å håndtere digital samhandling fra hjemmekontorene våre. Men ikke alle.
Mange arbeidstakergrupper bruker fortsatt ikke digitale verktøy av denne typen. De har ikke en arbeidssituasjon som gjør det naturlig. Selv om Norge skårer godt i digitale ferdigheter sammenlignet med mange andre land, er det også mange som trenger å styrke både grunnleggende ferdigheter og å utvikle fagspesifikk digital kompetanse.
Nedstengning av skoler og lærebedrifter gjør det nødvendig å ta i bruk alternative opplæringsmuligheter for yrkesfaglige elever, lærlinger og studenter. Men tilgangen på fornuftige, digitale opplæringsverktøy for er ikke like “enkelt” som matte på kjøkkenbordet.
I motsetning til en del skole- og akademiske fag, krever yrkesfaglig opplæring at man trener på å gjøre med dedikert verktøy!
Det er heller ikke tilfeldig i hvilken kontekst denne treningen kan skje. Ta eksempelet elektrikeren som må trene på å koble rett i sikringsboksen. Det holder ikke bare å følge instruksjoner fra en video. Det er du og jeg glad for når vi trenger elektrikeren hjemme. Tilsvarende kunne jeg tatt mange eksempler fra andre fagområder.
Teknologier som skaper virtuell virkelighet (VR) eller utvidet virkelighet (AR) gir mulighet for å lage virkelighetsnære omgivelser med meningsfulle treningssituasjoner.
Og da kommer vi til sakens kjerne. Hvem tar ansvar for å utvikle slike verktøy? Er det kommersielle globale selskaper som skal drive utviklingen, eller også pedagogiske miljøer og offentlig utdanning? Regjeringen har satt av midler til å utvikle verktøy, og det er en start!! Men vi trenger også strukturerte satsinger for å utvikle og mobilisere nasjonal kompetanse. Vi må ikke gå i “prosjektfella”.
Miljøer med god kompetanse innen digital pedagogikk/andragogikk hører selvsagt med, men her er det viktig at erfarne fagarbeidere er med å skape sin “digitale tvilling” for yrkesfaglig opplæring. De vet hva som definerer fagkompetansen som verktøyet skal bidra til å utvikle.
Jeg vet at noen gjør det, og at slike verktøy utvikles i noen fag, men volumet er ikke der. VRICE -prosjektet er et slikt samarbeid beregnet på videregående skole.
Partene i arbeidslivet og myndighetene leter nå etter meningsfulle alternative opplæringsformer. Krisen har aktualisert utfordringen. Vi må bruke ny teknologi der den er egnet, og samtidig få alternative opplæringsarenaer som gir mening for flere.
Bildet i starten av artikkelen er hentet fra Fronius.
Unge og voksne har rett til videregående opplæring i Norge, og nærmest hele ungdomskullet starter i videregående skole etter grunnskolen. Kompetanse på nivå med bestått videregående opplæring er blitt en forutsetning for trygg tilknytning til et kompetansekrevende arbeidsliv.
I historiske arkiver hos partene i arbeidslivet finnes mange referanser til diskusjoner om kompetansebehov gjennom tidene, og hvordan man ønsket å løse disse. Vi har lang tradisjon for å definere behov, diskutere løsninger og å gjennomføre tiltak.
Nå venter vi i spenning på Lied-utvalgets hovedinnstilling. Ekspertutvalget har blant annet fått i oppgave å lage nye modeller for videregående opplæring. I mellomtiden har jeg noen egne synspunkter på utviklingen.
Yrkesutdanning har i mange land fått en fornyet interesse fordi de står tett på arbeidslivet og ofte skaper «håndfaste» verdier for den enkelte og for samfunnet. I Norge har vi over 700 000 fagarbeidere på arbeidsplasser som finnes over alt, også i grisgrendte strøk.
Vi ser eksempler på at land som har satset tungt på høyere utdanning og mindre utdanningsressurser på resten av befolkningen, befinner seg i en «kompetansegapskrise – som fort kan bli til en verdiskapings- og sysselsettingskrise.
Tora Kristine Holen konkurrerer i Telekommunikasjonsfaget under Yrkes-VM i Kazan.
Vi har derfor en felles interesse i at samfunnet utvikler en balansert kompetansebeholdning, enten vitnemålet har gradsbetegnelse eller fag/yrkestittel påskrevet fagbrevet.
Hvordan ser balansen ut her hjemme?
Norge har satset på mer demokratisk tilgang til høyere utdanning enn mange andre land, og det er vi alle stolte av. Samtidig utmerker vi oss ikke voldsomt med hensyn til kandidatproduksjon sammenlignet med land som Russland, Kina og Brasil. Rimelig nok. Disse og andre land, vil og sørge for kandidattilførsel til det globale arbeidsmarkedet. det har utviklet seg en utdanningsindustri.
Nærmere 500 000 norske kandidater skal ut i arbeidslivet de neste ti årene. Samtidig etterspør mange arbeidsgivere yrkesfaglig arbeidskraft, og gjerne på mellomnivået.
Dette er en trend også i Europa. I 2018 var det drøyt 20 000 i høyere yrkesfaglig utdanning, gjennom fagskolestudier og i Mesterbrevordningen.
Om likeverd og status i utdanninger
Inntil 2018 fantes det ingen formelt anerkjent høyere yrkesfaglig utdanning i Norge. Til tross for at vi har lovfestede kvalifikasjoner slik som Mesterbrev med lange historiske røtter. Partene i arbeidslivet, med LO og NHO i spissen, så behov for en «ny vår» for yrkesfaglige kvalifikasjoner. Arbeidslivet har vært i kraftig endring, og med det følger endrede kompetansebehov. I 2018 innførte Stortinget Lov om høyere yrkesfaglig utdanning for Norges eldste form for høyere utdanning, fagskoleutdanning.
Mange samfunnshensyn taler for en utdanningskultur som baserer seg på prinsipper om respekt for ulike, men likeverdige, sidestilte kvalifikasjoner. Noen frykter for kvaliteten i høyere utdanning dersom folk uten riktig utdanningsbakgrunn skulle få slippe til.
I yrkesfagkulturen finnes heller ikke ønske om senket nivå eller kvalitet i yrkesfaglige utdanninger fordi samfunnet har behov for å pynte statistikker eller dele ut kvalifikasjoner som ikke etterspørres i arbeidslivet. Men man opplever ikke like selvfølgelig respekt for at disse kvalifikasjonene kan ha ufravikelige kompetansekrav.
En samfunnsviter kan ikke jobbe som elektriker fordi hun har høyere utdanning. Det stilles kompetansekrav og sertifiseringskrav til elektrikeryrket som kun oppnås gjennom fagutdanning.
Skomaker bli ved din lest!
Er det elektrikerens, helsefagarbeiderens, renholdernes eller IKT-servicearbeidernes skyld at samfunnet ikke helt forstår deres kompetanse som noe unikt og spesielt når den starter og slutter i videregående skole?
Mesterne får ikke lov å være med i det gode selskap i «Norsk kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring», selv om det er godt håp om snarlige endringer der. Diskusjonen om hva som skal få være «høy» utdanning i Norge er trøstesløs og lite produktiv.
På tide med utvikling?
Stor interesse fra besøkende barn, unge og voksne for 3D-Printing under Yrkes-VM!
Vi må bare løse de nye kompetansebehovene slik at vi kan ha høy sysselsetting med jobbinnhold som stimulerer til læring og utvikling – og god verdiskaping for å vedlikeholde og bygge ut velferdssamfunnet.
Dette kan vi bare klare ved å bruke utdanningsressursene klokt og målrettet, i samskaping med arbeidslivet. Det hjelper ikke å diskutere om det skal 100 eller 200 flere studieplasser til i fagskolene når hundretusenvis av fagarbeidere trenger å utvikle personlig og fagrelevant digital kompetanse? Læring i arbeidslivet må anerkjennes. Noe annet er rent jåleri.
Jeg leser med interesse en artikkel av Chief Human Resources Officer, i Siemens AG der det framgår at Siemens investerer omkring €500 millioner i lærlingeordninger og livslang læring for sine ansatte. Hun skriver videre:
«This is why we continuously adapt our training plans to future professional fields. A range of relevant topics, such as data analytics, artificial intelligence, and cyber security are already fixed components of apprenticeships and work-study programs at Siemens.»
I Norge har vi gode forutsetninger for å være minst like framoverlente.
Hvis jeg fikk bestemme ville jeg laget
yrkesfaglige utdanningstilbud på alle utdanningsnivåer fra videregående til doktorgrad
lærlingeløp der grunnutdanningen ( fagbrevet) er integrert med dypere spesialisering i fagskole
et system for gjensidig godkjenning av læring mellom utdanning og arbeidsliv
en grunnskole som utvikler solide praktiske og teoretiske kompetanser hos elevene
karriereveiledning med bruk av VR/AI-teknologi for dekke informasjonsdelen av oppgaven slik at frigjort tid kan brukes til samtaler med elevene.
For å nevne noe…
Vi må redefinere norsk fag- og yrkesopplæring for framtidens arbeidsmarked slik at den fortsetter å være like relevant for individer og norsk verdiskaping som den er i dag.
Det handler om å ta vare på de gode sidene ved dagens utdanning, og samtidig sprenge rammene for hva som er «opplest og vedtatt» at yrkesfag kan være. Fag- og yrkesutdanning må, og kan bli det samfunnet trenger at den skal være.
Å besøke Operaens tekstilverksted er som å være med bestemor i godtebutikken, du vet det vil vanke godbiter! Dette sier jeg med fare for å fornærme de andre fantastiske fagfolkene og verkstedene som er med å gi oss forestillinger i verdensklasse.
Hva lager de på tekstilverkstedet?
Bestillinger fra ulike oppsetninger gir oppdrag som knapt noen kommersiell aktør får boltre seg med. Inn kommer de merkeligste faglige utfordringer i innfarging, trykking og modellering av tekstiler. De ferdige kostymene skal imøtekomme mange formkrav og samtidig være funksjonelle plagg.
Vi kaller oss tekstilfargere!
«Det finnes ikke ett spesielt fag for det vi driver med. Vi har ulike faglige bakgrunner som spenner fra fagbrev til gradsutdanning. Her gjelder det å utforske nye teknikker, stofftyper og materialer hele tiden».
Medarbeiderdrevet innovasjon
Med andre ord, her drives utviklingsarbeid og læring i arbeidet – for arbeidets skyld. Det var denne faglige nysgjerrigheten som drev fram interessen deres for digitalt tekstiltrykk. Med egen presse trykker tekstilverkstedet sine spesialdesign på mange ulike stoffkvaliteter. Fra silke til lin og alt imellom. De ulike stoffene trenger ulik fargestyring for å gi ønsket resultat. Som gammel grafiker kjenner jeg igjen begreper fra mitt fag.
Digitalisering fører til sammensmelting av tidligere adskilt fagkunnskap
Og det er nettopp denne blandingen som er typisk for digitaliseringen – nye fagspesialiseringer oppstår i krysning mellom tidligere adskilt fagkunnskap. På 80-tallet skjedde denne sammensmeltningen mellom tilstøtende fagområder innen grafisk produksjon og mediebransjen, innen tekst, lyd og bilde. Nå skjer det i alle fagområder.
Takk til Kari Alette Bækkevold og hennes kolleger for et lærerikt besøk!
Tekstiltrykk
Det finnes mange teknikker basert på hva slags stoff du bruker. I silketrykk, eller Serigrafi, påføres motivet når fargen trenger igjennom en finmasket duk og ned i stoffet. Silketrykk og reaktive farger/teknikker brukes på stoff av naturlig fibre slik som bomull, lin og silke. Fargen trenger inn i fibrene i stoffet, i motsetning til folietrykk der det legger seg som en hinne oppe på stoffet.
Sublimeringstrykk brukes mye til alle mulige produkter, ikke bare tekstiler. Trykkformen overføres via et spesielt fargepapir som når det blir utsatt for varme og trykk overfører fargen inn i stoffibrene. Sublimeringstrykk egner seg for tekstiler av polyester og trykkmetoden gir sterke, klare farger.
I årets utgave av Fagopplæringsboka kan du lese mer om digital kompetanse i yrkesfag og hva det kan handle om.
Nye retninger innen ledelse og organisasjonsutvikling kommer og går. Ledere i den nye økonomien etterspør agile prosesser, men ser ikke at LO og NHO har 80 års erfaring de kunne trekke på!
Det engelske ordet agility kan oversettes med smidighet eller bevegelighet. Å jobbe agilt handler om å jobbe smidig med komplekse problemer.
Men også “I det agile systemet går man bort fra belønningssystemer og satser på motivasjonen som kommer fra medbestemmelse, og arbeidsgleden som følger av delaktighet. Tillit står helt sentralt når man skal jobbe smidig.”
Siden hovedavtalenes inntreden i norsk arbeidsliv i 1935 har tusenvis av ledere og tillitsvalgte jobbet agilt med å utvikle den grunnleggende tilliten vi finner i det norske arbeidslivet. Partssamarbeidet utviklet prinsipper om bred medvirkning og ansattes medbestemmelsesrett i en tid hvor gjengs ledelsesfilosofi handlet om helt andre interesser.
En del virksomheter og bedrifter ser ikke ut til å kjenne til fordelene ved det organiserte arbeidslivet. I stedet introduseres nye, og til forveksling, ganske like tanker om lederskap. Vårt partsbaserte lederskap gjorde noe veldig riktig da man etablerte samarbeidet framfor aktivisme som grunnholdning. Dette valget krevde mot. Begge parter kunne lett valgt annerledes.
Over tid har dette valget utviklet seg til tillit. Tillit må man gjøre seg fortjent til. På metanivå har tilliten satt oss i stand til å løse små og store samfunnsanliggende i det såkalte trepartssamarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet. Det er ikke “olja” som har utviklet tillit i det norske samfunnet.
Er det partsbaserte lederskapet interessant for nye bransjer og sektorer?
Jeg vil oppfordre ledere i “det nye arbeidslivet” til å søke innsikt i hva som har bidratt til kvalitetene i det norske samfunnet. Andre land oppsøker oss for å lære om den norske modellen.
På virksomhetsnivå handler det om kontinuerlig eller “smidig” omstilling og å ta medarbeideres “delaktighet” helt inn i styrerommene. Hovedavtalene inviterer til ledelse som gjort oss både produktive og samarbeidsorienterte til tross for at vi er motparter.
Vi har lært å utvikle løsninger på problemer sammen.
I artikkelen siteres råd til interesserte ledere fra forfatteren av Agile for managers, Per- Magnus Skoogh: “Finn noen som har minst fem års erfaring fra agile metoder.”
Jeg anbefaler et møte med LO og NHO eller noen av de andre hovedorganisasjonene som kan fortelle om fordeler som organisert virksomhet. Slik får din virksomhet del i over 80 års erfaring i bruk av noen agile prinsipper.
Grunnskolen er etter mitt syn det viktigste leddet i utdanningssystemet vårt. Fordi mestringen vi har med oss fra grunnskolen er avgjørende for hvordan vi lykkes i videregående skole. Læring kan, og bør være gøy for alle!
Det diskuteres hva vi skal gjøre med det faktum at en del elever ikke oppnår skolepoeng eller klarer å gjennomføre videregående skole. Mange tar til orde for et ellevte år for å tette huller. Men mange elever visner alt i tredje klasse!
Så bør vi heller spørre oss – hva fikk vi ut av det tiende året?
Ble flere motivert for et yrke eller fag? Ble opptak til høyere utdanning styrket? Har alle klart seg godt? Hvis ikke, er det kanskje i grunnskolen den store omleggingen bør skje. Elevene har rett til tilpasset opplæring, også de elevene hvis læringsstil ikke passer klassisk formidling eller ansvar for egen læring som pedagogisk modell.
Hvilke fag bør vi ha og hvorfor?
Selvfølgelig skal grunnskolen utvikle god og gjerne fremragende faglig kompetanse i alle de grunnleggende ferdighetene: muntlige ferdigheter, å kunne skrive, å kunne lese, å kunne regne, og i digitale ferdigheter.
Men mest av alt bør de lære å lære – som en ny selvstendig grunnleggende ferdighet eller kumulativ ferdighet.
Å lære å lære skal være gøy!
Mange rapporter har pekt på at grunnskolen er for ensrettet i faginnhold og måten det undervises på. Jeg vil ikke rette kritikk til lærerne for jeg tror mange forsøker sitt beste hver dag. Men rollen og verktøyene til læreren må endre seg – hvis resultatet vi søker fra utdanningen skal bli annerledes. Pedagogisk god praksis forteller at vi lærer mer ved å gjøre enn å lese en tekst, at vi utvikler sosiale ferdigheter gjennom å lære sammen og at vi blir motiverte av å mestre. Da blir læring gøy! Og vi får lyst til å lære mer.
Det er like mye en skoleeier- og skolelederoppgave, som en læreroppgave.
Å lære gjennom alle årene i grunnskolen
Å legge til et 11. år endrer ikke de foregående 10 årene for elevene som visner i 3.klasse. Jeg ville heller brukt ressursene, kanskje til og med fra det 10 året, på forsterket innsats fra 3.klasse for alle i klassen. Ikke som et ekstratiltak, men en fullstendig endret skolehverdag der praktiske og teoretiske fag undervises i sammenheng og utfyller hverandre, tett oppfølging med kvalifisert lærere i alle grunnleggende ferdigheter, med praktisk oppgaveløsning på skolen, ikke hjemmelekser. Heller enn å reparere syv år senere, så passer vi på at kunnskapshullene ikke får oppstå.
Videre økt vekt på være i aktivitet mens man lærer. Både i de klassiske teoretiske fagene og i de praktisk-estetiske. Vi lærer på forskjellig vis. Lærerne må få anledning til å bruke hele den didaktiske verktøykassen, og gjerne utvide den.
Kanskje lærerutdanningen for grunnskolen burde ha faglige innslag fra yrkesfaglig didaktikk?
Å lære med eller uten teknologi?
I stadig flere områder av samfunnet tenker man at digitalisering kan føre til bedre tjenester og produkter ved å bruke menneskelige ressurser på nye oppgaver. Kan vi tenke slik om bruk av teknologi i skolen også?
En PC eller IPad er ikke et pedagogisk verktøy før læreren gjør den til det.
Nå utvikles nye fantastiske teknologier og verktøy som virkelig kan hjelpe læreren å tilpasse undervisningen til flere læringsstiler og individuelle forutsetninger! Vi ønsker å utvikle kreative, samarbeidende, reflekterte, kritisk tenkende individer med tro på seg selv og et demokratisk samfunn. Hva venter vi på?
Utdanning for alle eller noen?
Vi vet at elever som har foreldre med høyere utdanning generelt presterer bedre enn andre i dagens skole. Hvorfor? Møter de i større grad fag og læringsforventninger de har lyst å leve opp til, og praktisk læringsstøtte hjemme til å klare det? I så fall vil det kanskje virke for andre også?
Hvorfor skal vi straffe elevene som ikke har samme forutsetningene hjemmefra med tilbud om halve fagutdanninger eller stengte dører til høyere utdanning?
Er det inkludering eller segregering?
Vi kan etter mitt skjønn ikke sette inn slike tiltak før vi virkelig har forsøkt alt vi kan for hele ungdomskullet. Det kan vi med hånden på hjertet ikke si at vi gjør i dag. Selv om vi har en god skole på mange måter, målt opp mot mange andre land. Norge skal jobbe for FNs bærekraftmål om god utdanning. Der står det mye om ambisjoner på vegne av alle.
Vi trenger et mangfold av kompetanser i samfunnet og i arbeidslivet. Det “Nye arbeidslivet” etterspør i stigende grad nettopp uvanlige sammensetninger og både brede- og spesialiserte kompetanser. Da må vi sørge for at akademiske, profesjonsfag og yrkesfaglige utdanninger ytes respekt og ressurser som står i tilsvarende balanse.
Vi kan ikke bare ha ambisjoner på vegne av halve ungdomskullet når vi har lovet noe annet. Flest mulig må med i arbeidslivet, med kompetanse som sikrer trygg tilknytning og livslang læring.
Norge skal ha verdens beste fagopplæring, dette er en uttalt nasjonal ambisjon. Det er en fin ambisjon. Hvilken kompetanse setter vi inn hvor for å sikre at dette blir realitet? Hvilken kompetanse fortjener 720 000 fagarbeidere og 30 000 unge hvert år at forvalter deres rettigheter og kompetanseinteresser?
Samtidig som vi har godt fungerende fagopplæring i mange lærefag og bransjer, har vi og en rekke nasjonale utvalg som tar opp hva som kan være galt i norsk fag- og yrkesopplæring. Det er som kjent drop-out i yrkesfagene. Dette er en generalisering som ikke hjelper eleven, lærlingene, fagarbeiderne eller det arbeidslivet de jobber i.
Et forskningsfunn som dukker opp i flere sammenhenger er den store variasjonen i skoleprestasjoner mellom fylkeskommuner, regioner, skoler og innad på den enkelte skole. Kan vi leve med så store forskjeller? Har vi for ensidig fokus på elevgrunnlaget og de unges individuelle bagasje? Store forskjeller gir usikkerhet for det faglige nivået på fag- og svennebrev og opptak til videre utdanning.
Over årene har det skjedd en akademisering i skole og forvaltning som ingen ser ut til å stille spørsmål ved. I kommunene, fylkeskommunene, regionene, i nasjonale forvaltningsorganer som Utdanningsdirektoratet, Kunnskapsdepartementet, er det ansatt gode hoder.
Få av de som kommer til forvaltningsoppgaver med fag- og yrkesopplæring har fagbrev eller kompetanse om fag- og yrkesopplæring i sitt fagfelt. Hvorfor tror man at fag- og yrkesopplæring er noe som “alle” kan jobbe med, uavhengig av kompetanse?
En del av forslagene som reises og problemstillingene som kommer opp i det offentlige ordskiftet om fag- og yrkesopplæring vitner etter mitt skjønn om kompetanseforvitring. Gamle grep og erfaringer blir til nye “kreative” forslag bare historien er glemt. Har vi da lært noe som helst?
Mer enn hver fjerde sysselsatte har fagarbeiderutdanning. Arbeidskraft med fagutdanning utgjør altså en betydelig del av den norske arbeidsstyrken.
På vegne av oss ville det være rimelig å forvente at minst 50 % av alle stillinger som handler om forvaltning av norsk fag- og yrkesopplæring regionalt og nasjonalt har kompetansekrav knyttet til fagbrev og fagskole og gjerne akademisk utdanning med fag- og yrkesopplæring i fagfeltet slik som yrkesfaglærer og bedriftspedagog.
Dagsavisen har tatt inn mitt bidrag i debatten om digitalisering og kompetansebehov, denne gangen med søkelys på fag- og yrkesutdanning.
Digitaliseringen griper om seg – og de lærde strides om det blir flere eller færre jobber tilgjengelig som konsekvens. Med riktig kompetanse vil det gå bedre for de fleste på arbeidsmarkedet, enten det dreier seg om en ny jobb eller omstilling i den man har.
Regjeringen har nylig lansert “Framtid, fornyelse og digitalisering – Digitaliseringsstrategi for grunnopplæringen 2017–2021”. Den gir ikke svar på hvordan voksne fagarbeidere skal få økt sin digitale kompetanse. Bli med i debatten!
Det er bekymringsfullt når mange ikke fullfører videregående opplæring. Vi har ingen unge som skal “stå igjen”. Men virkemidlene vi velger må kunne løse problemet. Løsningen er ikke mye negativ omtale av fag- og yrkesopplæring som etterlater inntrykket av at fagopplæringen er selve årsaken til frafallet.
Hvis man legger til grunn at fagopplæringen “leverer” målt ved lærlinger med oppnådd fag- eller svennebrev, så er tallet for 2011-kullet innen Utdanningsprogram teknikk og industriell produksjon 88% i 2016 og hele 91% i elektrofag! Innen helse- og oppvekstfag er tallet 81% i følge Indikatorrapport for samfunnskontrakten 2017.
I enkelte utdanningsprogram har undersøkelser vist at elever kommer ut med bedre sluttresultater enn inngangskompetansen deres skulle tilsi. Det vil si at de har hatt en strålende utvikling!
Og dersom man flytter målepunktet på suksess fra 5 år (som reflekterer utdanningsretten) til 10 år – så ligger vi langt framme i Europa i gjennomføring.
Mye av årsaken er at unge voksne tar fagbrev etter at de har gjennomført videregående opplæring, og mange voksne formaliserer kompetansen sin gjennom praksiskandidatordningen.
I flere lærefag kan norske lærlinger delta i yrkeskonkurranser gjennom WorldSkills Norway hvor de får målt seg mot internasjonal standard – og vi tar medaljer. Både gull, sølv og bronse. Visste du det?
Frafall oppstår av svært mange ulike og til dels personlige grunner – men det er også noen systemiske forskjeller som medvirker:
Elever med svakere faglige resultater eller mye fravær fra grunnskolen går rett over i videregående skole og får råd om å begynne på yrkesfag. Ikke mange av disse begynner på studiespesialiserende. Utvalget i elevgruppen blir derved forskjellig. Samtidig er ikke slik at det bare de “flinke” som går studiespesialisering og de mindre skoleflinke som tar fagopplæring. Det vises ved at så mange består fagbrevet-, og det er ikke enkelt. Å lære et fag er noe mer enn å lære noen jobboppgaver.
Opplæringsmodellene innen fagopplæringen har flere innebygde fartsdumper enn de andre valgene i videregående:
Du må helst finne en læreplass og få lærekontrakt for å fullføre, men alternativt kan du gjøre det i skolen
Du oppgir det trygge felleskapet i skolen for noe mer ukjent – arbeidslivet
Men velger du rett fag, det vil si der hvor det er læreplasser og etterspørsel etter fagarbeidere, møter opp og gjør ditt beste, er sannsynligheten for at du består større enn det motsatte. Det er nærmere sannheten om norsk fagopplæring.
Yrkesdidaktikk ut av ønskelisten og over i realiteten!
Går vi i en felle der vi tenker at ny tilbudsstruktur skal redde yrkesopplæringen nok en gang og glemmer alternativet som handler om god yrkesdidaktikk?
I bloggen “Yrker og profesjoner i utvikling”( HiOA) stiller Halvor Spetalen ved Institutt for yrkesfaglærerutdanning dette, etter mitt syn, svært relevante spørsmålet. Litt trist kanskje å starte med et motspørsmål, men jeg tror flere enn meg tenker litt slik:
Sett at vi velger denne veien som “hovedstrategi”, hvordan kan arbeidslivet, elevene og lærlingene/lærekandidatene stole på at det er god interessedifferansiert opplæring vi møter?
Videregående opplæring er på godt og vondt et “masseopplæringssystem” der særlig yrkesfaglig tilbuds- og opplæringsstruktur bygger inn svært mange variabler for å strekke seg mot de mange hensynene som skal balansere ligningen. Prinsipper for videregående opplæring og lokalt demokrati er bare noen.
Hvor mange fylkespolitikere kjenner til fordelene ved interessedifferansiering framfor stasjonsundervisning eller smakebitspedagogikk?
Hvor mange rektorer har faglig innsikt på og legger til rette for at lærerne og instruktørene kan interessedifferansiere og gi elevene en opplevelse av ett sammenhengende opplæringsløp som gir mening? Hvis vi tror at kvalitet koster, og det gjør det jo ofte, så er det Fylkestinget som styrer den lokale pengestrømmen. Da må vi finne gode måter å overbevise politikerne og “utdanningsbyråkratene” om veien videre. Slike som meg selv. Hvordan kan vi klare det?
Spetalen skriver videre: “En kartlegging i restaurant- og matfag viser for eksempel at bare 29 % av elevene i Vg2 kokk- og servitørfag kan velge å vise kompetanse i ett av lærefagene til avsluttende eksamen i Vg2. Resten må kunne vise kompetanse i flere lærefag til eksamen selv om elevene, og i mange tilfelle også yrkesfaglærerne, opplever dette som meningsløst fordi undervisningen må tilpasses eksamensformen. Uansett hvilke struktur som velges må yrkesopplæringen være yrkesdifferensiert i forhold til elevenes yrkesønsker fra Vg1 og inn i Vg2 uansett om Vg2 er bredt eller smalt.
Vi er helt på lag om at denne eksamensformen eller eksamenspraksisen må opphøre. Den gir ingen mening i de lærefagene som er plassert i en bred struktur ut fra andre hensyn enn den kompetansen som skal utvikles. Jeg tror også interessedifferansiering fra Vg1 er viktige for at flere kan motiveres til å gjennomføre og bestå med fagbrev.
“Flere forskningsprosjekter ved HiOA har vist at en interessedifferensiert og yrkesforankret yrkesopplæring er mulig i både Vg1 og Vg2 og at yrkesfaglærere og elever motiveres av denne formen for tilrettelegging.”
Jeg er faglig forkjemper for interessedifferansiering, men ser noen hindre som må overstiges. La oss gjerne ha en kreativ, men realistisk diskusjon om hvordan vi tar god yrkesdidaktikk ut av ønskelisten og over i realiteten!
Yrkesfag - All about Skills! 