Category: Gjennomføring i yrkesfag

Fag- og yrkesutdanning trenger digitale opplæringsverktøy!

Partene i arbeidslivet og myndighetene leter nå etter meningsfulle, alternative opplæringsformer. Krisen har aktualisert utfordringen. Vi må bruke ny teknologi der den er egnet, og samtidig få alternative opplæringsarenaer som gir mening for flere.

Korona-krisen brer om seg med stadig nye permittering og oppsigelser i flere bransjer. Samtidig øker behovet for digital kompetanse i samfunnet. Vi er mange som i disse dager har bratte læringskurver på å håndtere digital samhandling fra hjemmekontorene våre. Men ikke alle.

Mange arbeidstakergrupper bruker fortsatt ikke digitale verktøy av denne typen. De har ikke en arbeidssituasjon som gjør det naturlig. Selv om Norge skårer godt i digitale ferdigheter sammenlignet med mange andre land, er det også mange som trenger å styrke både grunnleggende ferdigheter og å utvikle fagspesifikk digital kompetanse.

Nedstengning av skoler og lærebedrifter gjør det nødvendig å ta i bruk alternative opplæringsmuligheter for yrkesfaglige elever, lærlinger og studenter. Men tilgangen på fornuftige, digitale opplæringsverktøy for er ikke like “enkelt” som matte på kjøkkenbordet.

I motsetning til en del skole- og akademiske fag, krever yrkesfaglig opplæring at man trener på å gjøre med dedikert verktøy!

Det er heller ikke tilfeldig i hvilken kontekst denne treningen kan skje. Ta eksempelet elektrikeren som må trene på å koble rett i sikringsboksen. Det holder ikke bare å følge instruksjoner fra en video. Det er du og jeg glad for når vi trenger elektrikeren hjemme. Tilsvarende kunne jeg tatt mange eksempler fra andre fagområder.

Teknologier som skaper virtuell virkelighet (VR) eller utvidet virkelighet (AR) gir mulighet for å lage virkelighetsnære omgivelser med meningsfulle treningssituasjoner.

Og da kommer vi til sakens kjerne. Hvem tar ansvar for å utvikle slike verktøy? Er det kommersielle globale selskaper som skal drive utviklingen, eller også pedagogiske miljøer og offentlig utdanning? Regjeringen har satt av midler til å utvikle verktøy, og det er en start!! Men vi trenger også strukturerte satsinger for å utvikle og mobilisere nasjonal kompetanse. Vi må ikke gå i “prosjektfella”.

Vi har fagmiljøer i Norge, både innen fag- og yrkesopplæring og  VR/AR teknologi, som gjerne vil med i dugnaden! Fagskolene og de videregående skolene bør samarbeide nærmere med norske VR/AR- miljøer om å utvikle digitale verktøy for fag- og yrkesopplæring.

Miljøer med god kompetanse innen digital pedagogikk/andragogikk hører selvsagt med, men her er det viktig at erfarne fagarbeidere er med å skape sin “digitale tvilling” for yrkesfaglig opplæring. De vet hva som definerer fagkompetansen som verktøyet skal bidra til å utvikle.

Jeg vet at noen gjør det, og at slike verktøy utvikles i noen fag, men volumet er ikke der. VRICE -prosjektet er et slikt samarbeid beregnet på videregående skole.

 

Partene i arbeidslivet og myndighetene leter nå etter meningsfulle alternative opplæringsformer. Krisen har aktualisert utfordringen. Vi må bruke ny teknologi der den er egnet, og samtidig få alternative opplæringsarenaer som gir mening for flere.

Bildet i starten av artikkelen er hentet fra Fronius. 

Yrkesopplæring og dommedagshistorier

Det er bekymringsfullt når mange ikke fullfører videregående opplæring. Vi har ingen unge som skal “stå igjen”. Men virkemidlene vi velger må kunne løse problemet. Løsningen er ikke mye negativ omtale av fag- og yrkesopplæring som etterlater inntrykket av at fagopplæringen er selve årsaken til frafallet.

Hvis man legger til grunn at fagopplæringen “leverer” målt ved lærlinger med oppnådd fag- eller svennebrev, så er tallet for 2011-kullet innen Utdanningsprogram teknikk og industriell produksjon 88%  i 2016 og hele 91% i elektrofag! Innen helse- og oppvekstfag er tallet 81% i følge Indikatorrapport for samfunnskontrakten 2017.

I enkelte utdanningsprogram har undersøkelser vist at elever kommer ut med bedre sluttresultater enn inngangskompetansen deres skulle tilsi. Det vil si at de har hatt en strålende utvikling!

Og dersom man flytter målepunktet på suksess fra 5 år (som reflekterer utdanningsretten)  til 10 år – så ligger vi langt framme i Europa i gjennomføring.

Mye av årsaken er at unge voksne tar fagbrev etter at de har gjennomført videregående opplæring, og mange voksne formaliserer kompetansen sin gjennom praksiskandidatordningen.

I flere lærefag kan norske lærlinger delta i yrkeskonkurranser gjennom WorldSkills Norway hvor de får målt seg mot internasjonal standard – og vi tar medaljer. Både gull, sølv og bronse. Visste du det?

Frafall oppstår av svært mange ulike og til dels personlige grunner – men det er også noen systemiske forskjeller som medvirker:

Elever med svakere faglige resultater eller mye fravær fra grunnskolen går rett over i videregående skole og får råd om å begynne på yrkesfag. Ikke mange av disse begynner på studiespesialiserende. Utvalget i elevgruppen blir derved forskjellig. Samtidig er ikke slik at det bare de “flinke” som går studiespesialisering og de mindre skoleflinke som tar fagopplæring. Det vises ved at så mange består fagbrevet-, og det er ikke enkelt. Å lære et fag er noe mer enn å lære noen jobboppgaver.

Opplæringsmodellene innen fagopplæringen har flere innebygde fartsdumper enn de andre valgene i videregående:

  • Du må helst finne en læreplass og få lærekontrakt for å fullføre, men alternativt kan du gjøre det i skolen
  • Du oppgir det trygge felleskapet i skolen for noe mer ukjent – arbeidslivet

Men velger du rett fag, det vil si der hvor det er læreplasser og etterspørsel etter fagarbeidere, møter opp og gjør ditt beste, er sannsynligheten for at du består større enn det motsatte. Det er nærmere sannheten om norsk fagopplæring.

Bilde: WorldSkills Norway

Høring på ny tilbudsstruktur

This is the excerpt for your very first post.

Yrkesdidaktikk ut av ønskelisten og over i realiteten!

Går vi i en felle der vi tenker at ny tilbudsstruktur skal redde yrkesopplæringen nok en gang og glemmer alternativet som handler om god yrkesdidaktikk?

I bloggen “Yrker og profesjoner i utvikling”( HiOA) stiller Halvor Spetalen ved Institutt for yrkesfaglærerutdanning dette, etter mitt syn, svært relevante spørsmålet. Litt trist kanskje å starte med et motspørsmål, men jeg tror flere enn meg tenker litt slik:

Sett at vi velger denne veien som “hovedstrategi”, hvordan kan arbeidslivet, elevene og lærlingene/lærekandidatene stole på at det er god interessedifferansiert opplæring vi møter?

Videregående opplæring er på godt og vondt et “masseopplæringssystem” der særlig yrkesfaglig tilbuds- og opplæringsstruktur bygger inn svært mange variabler for å strekke seg mot de mange hensynene som skal balansere ligningen. Prinsipper for videregående opplæring og lokalt demokrati er bare noen.

Hvor mange fylkespolitikere kjenner til fordelene ved interessedifferansiering framfor stasjonsundervisning eller smakebitspedagogikk?

Hvor mange rektorer har faglig innsikt på og legger til rette for at lærerne og instruktørene kan interessedifferansiere og gi elevene en opplevelse av ett sammenhengende opplæringsløp som gir mening? Hvis vi tror at kvalitet koster, og det gjør det jo ofte, så er det Fylkestinget som styrer den lokale pengestrømmen. Da må vi finne gode måter å overbevise politikerne og “utdanningsbyråkratene” om veien videre. Slike som meg selv. Hvordan kan vi klare det?

Spetalen skriver videre: “En kartlegging i restaurant- og matfag viser for eksempel at bare 29 % av elevene i Vg2 kokk- og servitørfag kan velge å vise kompetanse i ett av lærefagene til avsluttende eksamen i Vg2. Resten må kunne vise kompetanse i flere lærefag til eksamen selv om elevene, og i mange tilfelle også yrkesfaglærerne, opplever dette som meningsløst fordi undervisningen må tilpasses eksamensformen. Uansett hvilke struktur som velges må yrkesopplæringen være yrkesdifferensiert i forhold til elevenes yrkesønsker fra Vg1 og inn i Vg2 uansett om Vg2 er bredt eller smalt.

Vi er helt på lag om at denne eksamensformen eller eksamenspraksisen må opphøre. Den gir ingen mening i de lærefagene som er plassert i en bred struktur ut fra andre hensyn enn den kompetansen som skal utvikles. Jeg tror også interessedifferansiering fra Vg1 er viktige for at flere kan motiveres til å gjennomføre og bestå med fagbrev.

“Flere forskningsprosjekter ved HiOA har vist at en interessedifferensiert og yrkesforankret yrkesopplæring er mulig i både Vg1 og Vg2 og at yrkesfaglærere og elever motiveres av denne formen for tilrettelegging.”

Jeg er faglig forkjemper for interessedifferansiering, men ser noen hindre som må overstiges. La oss gjerne ha en kreativ, men realistisk diskusjon om hvordan vi tar god yrkesdidaktikk ut av ønskelisten og over i realiteten!

Yrker og profesjoner i utvikling

 

%d bloggers like this: