Unge og voksne har rett til videregående opplæring i Norge, og nærmest hele ungdomskullet starter i videregående skole etter grunnskolen. Kompetanse på nivå med bestått videregående opplæring er blitt en forutsetning for trygg tilknytning til et kompetansekrevende arbeidsliv.
I historiske arkiver hos partene i arbeidslivet finnes mange referanser til diskusjoner om kompetansebehov gjennom tidene, og hvordan man ønsket å løse disse. Vi har lang tradisjon for å definere behov, diskutere løsninger og å gjennomføre tiltak.
Nå venter vi i spenning på Lied-utvalgets hovedinnstilling. Ekspertutvalget har blant annet fått i oppgave å lage nye modeller for videregående opplæring. I mellomtiden har jeg noen egne synspunkter på utviklingen.
Yrkesutdanning har i mange land fått en fornyet interesse fordi de står tett på arbeidslivet og ofte skaper «håndfaste» verdier for den enkelte og for samfunnet. I Norge har vi over 700 000 fagarbeidere på arbeidsplasser som finnes over alt, også i grisgrendte strøk.
Vi ser eksempler på at land som har satset tungt på høyere utdanning og mindre utdanningsressurser på resten av befolkningen, befinner seg i en «kompetansegapskrise – som fort kan bli til en verdiskapings- og sysselsettingskrise.
Vi har derfor en felles interesse i at samfunnet utvikler en balansert kompetansebeholdning, enten vitnemålet har gradsbetegnelse eller fag/yrkestittel påskrevet fagbrevet.
Hvordan ser balansen ut her hjemme?
Norge har satset på mer demokratisk tilgang til høyere utdanning enn mange andre land, og det er vi alle stolte av. Samtidig utmerker vi oss ikke voldsomt med hensyn til kandidatproduksjon sammenlignet med land som Russland, Kina og Brasil. Rimelig nok. Disse og andre land, vil og sørge for kandidattilførsel til det globale arbeidsmarkedet. det har utviklet seg en utdanningsindustri.
Nærmere 500 000 norske kandidater skal ut i arbeidslivet de neste ti årene. Samtidig etterspør mange arbeidsgivere yrkesfaglig arbeidskraft, og gjerne på mellomnivået.
Dette er en trend også i Europa. I 2018 var det drøyt 20 000 i høyere yrkesfaglig utdanning, gjennom fagskolestudier og i Mesterbrevordningen.
Om likeverd og status i utdanninger
Inntil 2018 fantes det ingen formelt anerkjent høyere yrkesfaglig utdanning i Norge. Til tross for at vi har lovfestede kvalifikasjoner slik som Mesterbrev med lange historiske røtter. Partene i arbeidslivet, med LO og NHO i spissen, så behov for en «ny vår» for yrkesfaglige kvalifikasjoner. Arbeidslivet har vært i kraftig endring, og med det følger endrede kompetansebehov. I 2018 innførte Stortinget Lov om høyere yrkesfaglig utdanning for Norges eldste form for høyere utdanning, fagskoleutdanning.
Mange samfunnshensyn taler for en utdanningskultur som baserer seg på prinsipper om respekt for ulike, men likeverdige, sidestilte kvalifikasjoner. Noen frykter for kvaliteten i høyere utdanning dersom folk uten riktig utdanningsbakgrunn skulle få slippe til.
I yrkesfagkulturen finnes heller ikke ønske om senket nivå eller kvalitet i yrkesfaglige utdanninger fordi samfunnet har behov for å pynte statistikker eller dele ut kvalifikasjoner som ikke etterspørres i arbeidslivet. Men man opplever ikke like selvfølgelig respekt for at disse kvalifikasjonene kan ha ufravikelige kompetansekrav.
En samfunnsviter kan ikke jobbe som elektriker fordi hun har høyere utdanning. Det stilles kompetansekrav og sertifiseringskrav til elektrikeryrket som kun oppnås gjennom fagutdanning.
Skomaker bli ved din lest!
Er det elektrikerens, helsefagarbeiderens, renholdernes eller IKT-servicearbeidernes skyld at samfunnet ikke helt forstår deres kompetanse som noe unikt og spesielt når den starter og slutter i videregående skole?
Mesterne får ikke lov å være med i det gode selskap i «Norsk kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring», selv om det er godt håp om snarlige endringer der. Diskusjonen om hva som skal få være «høy» utdanning i Norge er trøstesløs og lite produktiv.
På tide med utvikling?
Vi må bare løse de nye kompetansebehovene slik at vi kan ha høy sysselsetting med jobbinnhold som stimulerer til læring og utvikling – og god verdiskaping for å vedlikeholde og bygge ut velferdssamfunnet.
Dette kan vi bare klare ved å bruke utdanningsressursene klokt og målrettet, i samskaping med arbeidslivet. Det hjelper ikke å diskutere om det skal 100 eller 200 flere studieplasser til i fagskolene når hundretusenvis av fagarbeidere trenger å utvikle personlig og fagrelevant digital kompetanse? Læring i arbeidslivet må anerkjennes. Noe annet er rent jåleri.
Jeg leser med interesse en artikkel av Chief Human Resources Officer, i Siemens AG der det framgår at Siemens investerer omkring €500 millioner i lærlingeordninger og livslang læring for sine ansatte. Hun skriver videre:
«This is why we continuously adapt our training plans to future professional fields. A range of relevant topics, such as data analytics, artificial intelligence, and cyber security are already fixed components of apprenticeships and work-study programs at Siemens.»
I Norge har vi gode forutsetninger for å være minst like framoverlente.
Hvis jeg fikk bestemme ville jeg laget
- yrkesfaglige utdanningstilbud på alle utdanningsnivåer fra videregående til doktorgrad
- lærlingeløp der grunnutdanningen ( fagbrevet) er integrert med dypere spesialisering i fagskole
- et system for gjensidig godkjenning av læring mellom utdanning og arbeidsliv
- en grunnskole som utvikler solide praktiske og teoretiske kompetanser hos elevene
- karriereveiledning med bruk av VR/AI-teknologi for dekke informasjonsdelen av oppgaven slik at frigjort tid kan brukes til samtaler med elevene.
For å nevne noe…
Vi må redefinere norsk fag- og yrkesopplæring for framtidens arbeidsmarked slik at den fortsetter å være like relevant for individer og norsk verdiskaping som den er i dag.
Det handler om å ta vare på de gode sidene ved dagens utdanning, og samtidig sprenge rammene for hva som er «opplest og vedtatt» at yrkesfag kan være. Fag- og yrkesutdanning må, og kan bli det samfunnet trenger at den skal være.
Yrkesfag - All about Skills! 